fredrikkemarie

Nå sitter jeg i senga mi i et uendelig rotete rom (mye grunnet mine flyttevaner) og hører på John Butler Trio. Det er så lenge siden jeg har gjort akkurat dette: tatt det helt med ro, hørt på musikk og ventet på at søvnen skal komme og ta meg. Det gjør ikke så altfor mye at John Butler er fantastisk flink med gitaren og synger med en litt fin australsk dialekt. Zebra kunne stått på repeat i hodet mitt for alltid føles det som. Har du sett Kiwi-reklamen med den blinde mannen? Som går tur med hunden sin? Det er hvertfall soundtracket der.
Test den ut?          
Han ser sånn her ut:


 

                             

Akkurat nå sitter jeg hjemme ved kjøkkenbordet, og tankene mine flyr. Flyr fra hva meningen med livet er og til hva som etter hvert blir min sjebne og plass i denne verden. Det er et spørsmål jeg akter å sette på vent, jeg orker praktisk talt ikke å bry hodet mitt med det. Jeg vet jeg ikke kommer noen vei, jeg vet jeg blir sittende fortvila igjen og med hodet godt planta i hendene mine. Det er ingen god stilling, ikke i det hele tatt. Kink i nakken og hodevondt, som bare robber meg for penger iogmed at kiropraktoren er så himla dyr for tia. Isteden kan jeg prøve å være 16 år, leve i 2008.

Bildet over viser en klementin, som desverre var litt lei av livet som klementin og ba meg om å spise den. NAM.

Dagene går. Sakte, men sikkert. Jeg er glad julen nærmer seg, slik at jeg etterhvert kan kose meg med mandariner og julesjokolade. Det er en fin tid. Absolutt en tid man skal dele, absolutt en tid som er finest når den deles. Og det skal jeg gjøre.
Del den. Del deg.
:)


Han er fortsatt supermann, da. Selv om..

Sånn her blir jeg når jeg har ommøblert rommet, snakka med supermann og har en supertøff uke i vente:


Idag har jeg vært i bursdag til min 14 år yngre kusine, noe som betyr at hun blir tre år, og er fantastisk liten og sjenert. Jeg fikk ha henne på fanget i omtrent 17 og et halvt sekund, men det var nok - både fordi hun er søt, men også fordi hun gråt over å få en rød kåpe. Det er ikke bare lett å bli gammel.
Apropos gammel, jeg har en oldemor som har 12 barnebarn og 21 oldebarn, som fikk 15kr i mnd, som levde når det var vanlig med en timelønn på 2, og som snart blir 100 år. Det er litt eldre enn tre. Og litt eldre enn 16 år og 10 mnd også. Det at jeg har et helt liv foran meg, og bak meg forsåvidt, får meg til å se litt ut som på bildet igjen. Jeg gleder meg over å fortsatt ha mulighet til å reise, flytte, lære, møte, oppleve, elske osv. Min oldemor kan ikke det. Hun kan dø. Men ikke leve. I det minste ikke på samme måte som før. Og på samme måte som jeg skal. Snart.

Jeg gleder meg.

Det her er en av mine favorittøyeblikk.

Nå kjenner jeg at tærne mine trenger litt ekstra omtanke, og det at tærne mine trenger litt ekstra omtanke er ofte et sikkert tegn på at vintern nærmer seg. Det er noe jeg kan like. At det frister å bake boller og drikke kakao isteden for å male på mørkerom, tyder også på at vi har mørkere tider i vente. Det kan jeg også like. Jeg gleder meg rett og slett veldig til jul.

Jeg lurer faktisk på om jeg skal lage en julekalender til Nikolai, det spørs bare om det er det han har forestilt seg.



Uansett, OD-festivalen nærmer seg(17.-18. oktober), noe som igjen betyr at Internasjonal Uke snart er ved startstreken. Gleder meg til startskuddet går, men også til vi når mål.

Jeg og Solveig har fått utrolig stramme og balanserte kropper etter dagens treningsøkt. (eh.) Vi er nå i det minste godt på vei! Det er ikke mye jeg med glede bruker en god del penger på, men dette er definitivt verdt det.
Vi får stå på, og belønne oss selv innimellom.

Idag var jeg hos mormor, ikke bare for å lette på gammel og vond samvittighet, men også for å endelig se igjen en person jeg ikke har sett på lenge, og derfor savnet. Det var koselig, og enda koseligere ble det da det hele endte med en nydelig tekanne jeg en gang i tiden hadde funnet til henne på et loppemarked, og fikk fordi den stod og tok opp støv. Den andre gjenstanden jeg fikk æren av å ta med meg hjem var et jubileumsfat fra 1955, med vår kjære, gamle konge på. Gjett om jeg tar turen dit i nærmeste framtid.

Jeg bestemte meg for å bidra til denne bloggbølgen som er over oss nå, og som jeg har erfart tidligere hopper jeg på bølgen akkurat i det den treffer land. Jeg rekker med andre ord å få med meg de siste krampetrekningene, den siste rest av liv i dette ukontrollerbare dyret som ser ut til å ha bitt de fleste som vet hva internett er. Men det skulle ikke forundre meg om dyret klorer seg fast i meg også..